lørdag 23. mai 2009

Frp styrer eldreomsorgen i Oslo

Landsmøtet i Frp pågår i disse dager. En av hovedsakene er bedre eldreomsorg. Carl I Hagen skal bli eldregeneral og skal reise landet rundt å snakke om hvor fortreffelig Frps eldrepolitikk er i forhold til alle andre partier. Men etter min mening så har Frp i Oslo bevist at partiet ikke har troverdighet når det gjelder å bedre eldreomsorgen. I 6 år har partiet styrt eldreomsorgen i landets hovedstad og resultatet er nedslående.

Til tross for fagre løfter fra Frp-byråd Sylvi Listhaug er eldreomsorgen i Oslo ikke bedre enn i resten av landet. ”Vi skal sørge for at Oslo har en eldreomsorg som de eldre har krav på. Eldreomsorgen skal bli så god at dette er siste gang det er nødvendig å ha dette som valgkampsak.” Dette skrev Oslo Fremskrittspartis gruppeleder Svenn Kristiansen i sin egen valgavis i 2003. Siden høsten 2003 har Frp hatt ansvaret for eldreomsorgen i hovedstaden.

Bemanningen ved Oslos sykehjem er for lav og andelen faglært personell er for lav. For mange vakter må dekkes med vikarer og overtid. Dette skaper mindre stabilitet og trygghet for de eldre. Legedekningen på sykehjem er alt for lav, heller ikke dette er bedre i Oslo enn andre steder. Arbeiderpartiet og SV har ved flere budsjettbehandlinger forslått en raskere opptrapping av legedekningen enn det Frp-byrådet har ønsket.
Mange eldre trenger skjermede plasser og tettere oppfølging enn det de får i dag. Dette gjelder mange som har ulike former for demens. Sykehjemsbeboere som trenger opptrening og rehabilitering får et alt for dårlig tilbud. Ergoterapi og fysioterapi er så godt som fraværende i byens sykehjem.

Programkomiteen i Frp har foreslått at retten til sykehjemsplass skal lovfestes. Hvis partiet mener dette er så viktig, er det rart at ikke Siv Jensens eget fylkesparti har gjort mer for å gi eldre den sykehjemsplassen de har behov for. I Oslo har Frp beskyldt Arbeiderpartiet for å drive med svartmaling når vi i flere år har hevdet at terskelen for å få plass på sykehjem er for høy. Men vi har basert oss på svært mange henvendelser om eldre som ”holdes hjemme mot sin vilje”, tilbys ”omsorgsbolig” og ”utvidet” hjemmesykepleie­/hjemmehjelp selv om de er sengeliggende hele dagen og er fysisk svært dårlige.
I mange år hevdet Høyre- og Frp - byrådet at det var for mange sykehjemsplasser i Oslo. Så seint som i budsjettforslaget for 2006, som ble fremlagt i september 2005, forslo byrådet å redusere antall sykehjemsplasser med 300 plasser netto. Det var også på denne tiden byrådsleder Lae (H) sa at terskelen for å få sykehjemsplass i Oslo ikke var for høy.
Vi har i flere år forsøkt å si at det er for få sykehjemsplasser i Oslo og at utviklingen har gått i feil retning. Enten man regner i antall sykehjemsplasser totalt eller dekningsgrad i forhold til eldre over 80 år, så har det blitt langt dårligere de siste årene. Derfor er det bra at byrådet endelig har innsett at det må bygges flere sykehjemsplasser. Litt synd er det jo at vi måtte kjempe i flere år for å få Frp til å innse at dette er nødvendig.

Programkomiteen i Frp har foreslått å satse på omsorg+, som skal være et botilbud med heldøgns pleie og omsorg. Det har også Frp i Oslo forslått, og fått enstemmig vedtatt, mange ganger. Men til nå har ikke Frp-byrådet klart å opprette en eneste omsorg+ plass.
Jeg begynner å bli ganske lei av Frps lovnader og bortforklaringer innenfor eldreomsorgen. Gjennom de siste 6 årene har Frp hatt eldrebyråden i hovedstaden. De har lovet at alle eldre skal få den omsorgen de har krav på. Resultatet er nedslående. Terskelen for å få sykehjemsplass har blitt høyere i disse årene. Folk må være mye sykere enn før, for å få sykehjemsplass. Bemanningen og kvaliteten på tilbudet har ikke blitt synlig bedre, snarere tvert i mot. Noe av det første Frp satte i gang med var å etablere sykehjem i Spania, det er fortsatt ikke bygget og det er uvisst om dette prestisjeprosjektet noen gang vil se dagens lys.
I Oslo har Frp fått lov til å styre eldreomsorgen i 6 år, uten å oppnå resultater. De har rett og slett ikke bestått. Det er ingen grunn til å tro at det vil gå annerledes på landsplan hvis de skulle få prøve seg i regjeringskontorene.

Ellers... Jeg blogger oftere på http://politikk.vgb.no

fredag 8. mai 2009

Kanskje folk ikke vil ha Høyrepolitikk?

Det er ingen tvil om at det som opptar Høyre-landsmøtet mest, er hvordan partiet kan komme på offensiven igjen. I media er de fleste komentatorer opptatt av Erna Solberg sin posisjon som partileder. Gode høyrefolk avviser alle spekulasjoner om å bytte partileder eller statsministerkandidat, men innerst inne er det nok noen som har sine tanker… Derimot er det åpenbart en klar - og uttalt - oppfatning på Høyre-landsmøtet at problemet til Høyre er at de ikke har kommet ut med det politiske budskapet på en god nok måte. Muligens er det riktig - men det finnes jo en åpenbar mulighet til. Nemlig at velgerene har fått med seg Høyres budskap, men rett og slett ikke liker det de hører?

Det kan jo være slik at folk ikke en enig i at det største problemet i dagens skole er at de flinkeste elevene ikke får går i egne klasser. Eller at det norske folk ikke mener at det trengs mer karakterer i skolen? Ja, det kan sipelten hende at folk skjønner at å fjerne retten til vidergående skole for de svakeste elevene, ikke er løsningen for de som sliter på skolen…

Med en stigende arbeidsledighet, kan det være at velgerne ikke tror løsningen er kutt i formueskatten og arveavgiften. Kanskje er det slik at folk ønsker mer rettferdighet og flere fellesskapsløsninger, framfor skattelette til de rikeste og kutt i velferdsordningene for arbeidsfolk? Kanskje folk ikke har tro på at et parti som er opptatt av markedsløsninger og privatisering er det partiet som er best egnet til å lose landet gjennom en finanskrise som er skapt av markedet?

Hvis denne analysen er riktig, så har selvsagt Høyre et ennå større problem enn Erna Solberg - nemlig sin egen politikk.

fredag 1. mai 2009

Trond Jensrud sin 1 mai appell

Her kan du lese min 1. mai appell, som ble holdt på Abildsø kl 09.00

I dag på arbeiderbevegelsens internasjonale kamp- og solidaritetsdag er det naturlig på rette blikket utover vår fredlige del av verden. For det finnes svært mange steder der folk lider av sult og nød, det finnes uttallige voldelige konflikter og kriger i verden.På Sri Lanka kjemper tamiltigerne mot en slagkraftig regjeringshær. Ofrene er de mange tusen tamilene som har mistet livet og de mange titusener som er drevet på flukt. I en slik situasjon kan de ikke aksepters at ikke FN og hjelpeorganisasjonene slipper inn med mat og medisiner. Tamilenes situasjon minner mye om palestinernes situasjon i Gaza, men akkurat nå er det nok verre på Sri Lanka. Men det betyr ikke at vi skal glemme de tragediene som palestinerne har og er utsatt for.

Også mange andre steder i verden kjemper folk for det vi tar som en selvfølge. Det internasjonale perspektivet er viktig på 1 mai. Men også her hjemme er det mennesker som ikke har det så bra. Vi må ikke glemme at det i vår egen by finnes folk som ikke har noe sted å bo. Folk med store rusproblemer. Kvinner og barn som mishandles. Dette er også en oppgav for Arbeiderbevegelsen å gripe fatt i. Vi kan aldri være fornøyd med et samfunn – der ikke alle har det bra.

Valget til høsten handler også om hvorvidt vi ønsker å satse på fellesskapsløsninger og velferden. Eller om styringen av Norge skal overlates til Høyre og Fremskrittspartiet, som vil prioritere skattelettelser, privatisering og markedskreftene.
Ofte kan det kanskje være vanskelig å se for seg hva som vil skje hvis høyrepartiene slipper til. Da er det fint at noen sier det rett ut. Oslo Høyres leder og tredjekandidat til Stortinget, Michael Tetzschner, sa det slik i et intervju for litt siden:
”Når det gjelder sykelønn, mener jeg vi bør innføre to karensdager og redusere refusjonen for lønn fra 100 til 80 prosent. Man fritas jo for økonomiske belastninger når man er syk, for eksempel til transport og mat i kantina. ”

Ja, muligens er det dyrt i kantina i Høyres hus – men det få da være grenser…..
Denne uttalelsen forteller om en virkelighetsoppfatning, som ikke så mange norske arbeidstakere kjenner seg igjen i. Når Tetzschner samtidig tar til orde for at det må gis 27 milliarder i skattelette, så er det ikke vanskelige å se hvilken omfordeling han ønsker. Høyre vil å gi skatteletter til de som har mye fra før og stramme inn på velferdsordninger for vanlig folk. Det er god gammeldags Høyrepolitikk, som det nok ikke blir særlig vanskelig å bli enig med Fremskrittspartiet om.

Jeg møter ofte folk som sier at det kanskje kunne være på tide at også Fremskrittspartiet fikk prøve å styre landet, så galt kan det vel ikke gå…

Ja, til det har jeg to ting å si: For det første tror jeg det ville gå ganske galt – særlig for de som er avhengig av fellesskapets utstrakte hånd. For det andre – har de fått prøvd seg. Ja, i Oslo har de faktisk sittet med makta – sammen med Høyre – 6 år!

”Vi skal sørge for at Oslo har en eldreomsorg som de eldre har krav på. Eldreomsrogen skal bli så god at dette er siste gang det er nødvendig å ha dette som valgkampsak.” Dette sa Oslo Fremskrittspartiets gruppeleder Svenn Kristiansen i 2003. Siden høsten 2003 har Frp hatt ansvaret for eldreomsorgen i hovedstaden.

Resultatet er at terskelen for å få sykehjemsplass er minst like høy som den var da de overtok. Oslo har svært lav bemanning på sykehjemmene. Sykehjemsbeboere som trenger opptrening og rehabilitering får et alt for dårlig tilbud. Ergoterapi og fysioterapi er så godt som fraværende i byens sykehjem.
Hjemmetjenestene har ikke blitt bedre på disse 6 årene. Valgfriheten de skryter av handler kun om å få velge hvilket firma som skal komme hjem til deg. Det handler ikke om de viktige valgene – som hva som skal gjøres fra gang til gang. Det handler ikke om å kunne velge økt trygghet gjennom å flytte til en omsorgsbolig, der det er tilsyn og hjelp å få.

Nei, Frp har tenkt marked – og fått privatisering og bryåkratisering, ikke bedre eldreomsorg.

Heller ikke på andre områder har det at Fremskrittspartiet har fått prøve seg i byråd, vært noen god erfaring. Jeg skal ikke nevne alle områder der Høyre og Frp – byrådet har mislykket. Men noen stikkord:
· Nytt IKT-system skulle gi 50 millioner i årlige innsparinger. Til nå har de brukt 350 millioner, uten at tjenestene har blitt bedre.
· Sykehjemsetaten ble etablert for å løs problemene i eldreomsorgen. Til nå har det ikke gitt synlige resultater, men budsjettene har sprukket med ca 130 millioner på to år.
· Sporveiens nye billettsystem, skulle gi bedre service til de reisende og kommunen skulle spare 400 millioner over 15 år. Foreløpig har det ikke gitt nevneverdig bedre tilbud og kommunen har bruk 280 millioner.
· Holmenkollen skal bygges om. Det sette stadig nye bakkerekorder i feilbudsjettering. De første anslagene byrådet kom med for et par år siden, var på 300 millioner, nå er vi oppe i godt over 1 milliard.

Hundrevis av millioner blir sløst bort på skandaler og feilinvesteringer. Mye av det skyldes mangel på styring og kontroll. Stadige omorganiseringer fører til mer unødvendig byråkrati – framfor bedre tjenester.
Samtidig må bydelene spare inne og kutte i viktige velferdstilbud til unge og eldre, fordi budsjettrammene er for trange.

Vi har hatt nok av Fremskrittpartiet og Høyres styre i Oslo. Det er rett og slett ikke behov for å utsette hele landet for det samme.
Dagens regjering, med Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet har vist at de kan styre – også i vanskelige tider.

Månedene som er igjen til valget i september må vi bruke for å synliggjøre forskjellen mellom de rødgrønne og det borgelige kaoset. Selv det ikke er lett å skjønne det nå, er jeg overbevist om at hvis Høyre, Frp, Krf og Venstre får flertall etter valget, så vil de på en eller annen måte danne en borgelig regjering. Det vil være en regjering som setter skattelette framfor velferdsutbygging. En regjering som setter privatisering framfor fellesskapsløsninger.

I en tid med internasjonal finanskrise og økende arbeidsledighet, trenger vi ikke eksperimenter og usikre løsninger.Vi tenger noe vi veit vil være i stand til å håndtere den økonomiske situasjonen og skape trygghet for arbeidsplassene.

Derfor er også årets 1 mai – parole: Arbeid til alle!